Jeg vil snakke litt om en salme fra Bibelen i dag. Salme 121. Dette er en nydelig Salme og en jeg har lest mange ganger. Som barn lærte jeg denne salmen som en sang, og melodien spiller om og om igjen i sinnet mitt. Jeg tror det er mye vi kan lære fra denne salmen.
Salme 121
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene
– hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
Han som skapte himmelen og jorden.
Han skal ikke la din fot gli ut.
Din vokter skal ikke slumre.
Se, Han slumrer ikke og sover ikke,
Han som er Israels vokter.
Herren er din vokter.
Herren er din skygge ved din høyre hånd
Solen skal ikke stikke deg om dagen,
Heller ikke månen om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt.
Han skal bevare din sjel.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå av og til evig tid.
SALME 121 HAR VÆRT EN TRØST FOR MEG GJENNOM TUNGE TIDER.
Noen ganger ser problemer ut som store fjell, og utfordringer ser ut til å komme rundt hvert hjørne. Det er i slike stunder jeg gjenkjenner den slitne tonen i det første verset. Jeg løfter mine øyne til fjellene”, for la oss være ærlige her: det er lett å fokusere på problemene, på det vanskelige. Med et tungt sukk repeterer jeg spørsmålet til salmisten: “hvor skal min hjelp komme fra?”
Trøsten finnes i det rungende svaret: “Min hjelp kommer fra Herren, Han som skapte himmelen og jorden,” og la oss hviskende legge til at Han er den som skapte fjellene. Logisk tenkning betyr at Han er større en det største fjell. Skaperen er større enn det skapte. Gud er mektigere enn Himalayafjellene. Større enn de største problemer.
JEG HAR ALLTID VÆRT EN FAN AV NATUREN.
På samme måte som du kan studere arbeidet til andre store artister, og gjenkjenne signaturen i mesterverkene deres, slik ser jeg signaturen til artisten bak skapelsen. Jeg ser utover havet, det tilsynelatende endeløse, mektige havet, og jeg minnes at Guds kjærlighet er enda større. Havet ser kanskje endeløst ut fra min strand, men Guds kjærlighet har virkelig overhodet ingen ende. Bølgene på havet kan være mektige, men Gud har likevel enda mer makt.
Og så løfter jeg øynene mine til fjellene. I Norge har vi virkelig vår andel av fjell. De er stødige, de står som giganter i landskapet, og selv om tidene forandres vil fjellene bestå. Guds Ord er sammenlignet med en klippe, et fjell. Å ha min sjel ankret fast i Guds Ord er som å ha føttene fast plantet på et solid fjell. Det er å være plantet i Guds løfter som aldri svikter. Og om enn fjellene faller, vil Guds Ord for evig tid stå fast.
Jeg løfter mine øyne opp, opp, oppover - til fjellene, til skyene, til det himmelske
MER ENN DETTE, FJELLENE TVINGER MEG TIL Å LØFTE BLIKKET
Opp, opp, til det høyeste punktet. Men det er umulig å se opp på det høyeste punktet av et fjell uten også å se himmelen bakom det. Mine øyne løftes ikke bare til fjellet, men til himmelen.
En av grunnene til at kirker ble bygget med høye kirkespir, var for å peke på himmelen. Lik fjellene tvinger kirkespir oss til å se opp, oppover og utover våre egne små liv. Vi tvinges til å løfte blikket til Han som er høyere og mektigere enn hva enn vi møter.
Jeg tror Gud skapte fjellene med noe av den samme tanken. Så jeg løfter mine øyne til fjellene, men jeg vet at min hjelp og min styrke, den kommer ikke fra fjellene. Min hjelp kommer fra Ham som skapte fjellene, som skapte jorden og himmelen. Jeg løfter mine øyne til skyene, til det himmelske.
Herren er din vokter
Det Hebraiske ordet for “vokter”, “å vokte” eller “å verne” er faktisk brukt 6 ganger i denne ganske korte salmen. Gud vokter oss på alle sider, omgir oss og tar vare på oss på alle områder.
Har du noen gang følt at du var på gyngende grunn?
Som om du vil snuble og falle hvert øyeblikk? Jeg føler meg ofte litt skjelven, særlig i nye og ukjente situasjoner og omgivelser. Men Gud’s løfte er at Han ikke vil la oss snuble og falle. Salme 18:34 sier at Han gjør mine føtter lik hjortens og setter meg på mine høyder.
Hjortens føtter, selv om de kan se tynne og skrøpelige ut, er ganske sikre. Har du noen gang sett en hjort løpe oppover en fjellside? De snubler ikke, føttene plasseres hvert skritt på solid grunn, til og med om det er en steinete bakke. Hvor utrolig er det ikke at Gud lover å gjøre våre føtter så sikre som det, aldri snublende, alltid trygge.
Salmen fortsetter med å si at Herren er vår skygge.
Ta et øyeblikk og tenk over hvor nært noen må være for at du kan være i deres skygge. Gud ønsker oss så nært til sitt hjerte at vi er dekket av Hans skygge. Mange Bibelvers sier at vi finner tilflukt i skyggen av Hans vinger, at vi er skjult i skyggen av Hans hånd. Salme 91 oppmuntrer oss til å dvele, til å leve i skyggen av den Almektige. Å leve nært Hans hender, nært Hans ansikt, nært Hans hjerte.
Siden jeg kommer fra et nordlig land, innrømmer jeg at jeg ikke helt skjønner det med å bli beskyttet fra solen. Jeg foretrekker å bli gitt solskinn og bli beskyttet for regn. Men vi vet at andre steder i verden lengtes det etter regn og etter beskyttelse for den glohete solen.
Uansett hva du er vant til, jeg tror løftet betyr beskyttelse fra elementene, beskyttelse mot det som kan skade oss. Gud ønsker å dekke oss som en skygge om dagen, og som et varmende dekke om natten. Uansett hva som kommer for å skade deg, dag eller natt, så er Han nær til deg, og dekker deg med sin kjærlighet og sin omsorg.
De siste versene sier at Gud skal bevare deg fra alt ondt, at Han skal bevare din sjel. Det finnes øyeblikk der jeg skulle ønske det stod at Han ville verne min komfort, men vi blir ikke lovet et liv i komfort. Jeg må være tilfreds med løftet om at Han skal bevare mitt liv, min inngang og min utgang. Gjennom hele livet elsker Gud oss og tar vare på oss, også når vi ikke kan se Ham.
Han verner meg når jeg går inn og ut av min komfort-sone, ut og inn av mitt hjem, inn og ut av folks liv. Han verner mitt liv. Fjellene og problemene i livet forsvinner kanskje ikke, men jeg finner trøst i dette. Gjennom alt, vet jeg at jeg vet at jeg vet, dypt i min sjel, at Han bevarer mitt liv. Min hjelp komme fra skaperen av himmelen og jorden og fjellene.